innhold_annonsor

Jeg er en “foodie” som bor i Oslo.

Jeg elsker å besøke og dele de beste stedene å spise god mat. Særlig i byen jeg bor i, men også andre steder i Norge og verden når jeg er på reise. I tillegg er jeg svært opptatt av god kaffe og vin. Noen ganger leker jeg kokk hjemme på eget kjøkken.

Det har jeg fått med meg i bagasjen fra foreldre som alltid laget mat fra bunn, med ekte råvarer og kjærlighet. Restauranttips og matopplevelser deles daglig på Instagram@andershusa, og ukentlig på bloggen andershusa.com

Pjoltergeist
Pjoltergeist

Pjoltergeist
Pjoltergeist er min favorittrestaurant i Oslo, og har vært det siden den aller første dagen de åpnet. Islandske ingredienser kombinert med asiatiske smaker og stiler i en herlig blanding, designet av sjefskokken Atli Mar Yngvason. Atli er tidligere sous chef på Ylajali i Oslo, men nå gjør han akkurat det han selv vil på kjøkkenet. Maten er tilsynelatende tilfeldig slengt på tallerken, men ser allikevel helt nydelig ut. Nesten enhver servering som ruller ut fra dette kjøkkenet er en godbit for  sansene; lukt, smak og utseende.

Pjoltergeist er stedet andre kokker går ut for å spise etter service, og bør være førstevalget til enhver ”foodie” som besøker byen.
”Ingen barn, ingen hunder, ingen blits, ingen kredittkort,” står det på døra. Her er det vanskelig å føle seg velkommen, tenker du kanskje. Det kunne ikke vært fjernere fra sannheten. Jeg elsker Pjoltergeist på grunn av maten, men også folka som driver stedet. Eierne Sverre og Susanne, eller deres smilende kompanjong Tore Kristian, vil alltid servere deg gode viner, og hvis du besøker ofte nok husker de preferansene dine.

Atmosfæren på Pjoltergeist er unik.
Jeg vet ikke om noe lignende sted som dette. Lokalet var opprinnelig en brun Hells Angels-bar og interiøret bærer fortsatt litt preg av fortiden. Dempet belysning, mørke tremøbler, skinnputer, og non-stop hiphop som spiller over høyttalerne. Jeg anser det som mitt andre hjem.

Navnet Pjoltergeist er en blanding av ordene ”Pjolter” og ”poltergeist”. En Pjolter er et gammelt norsk ord for en billig drink; opprinnelig whisky og sodavann. Du finner en egen meny for oppgraderte pjolters i baren. Et poltergeist er et bråkete spøkelse eller overnaturlig ånd, som også passer til atmosfæren her. Grunnen til at jeg stadig returnerer
til Pjoltergeist, så ofte jeg kan, er fordi menyen endres og kjøkkenet stenger sent. Det er selvfølgelig noen klassikere på menyen, men nesten hver dag vil du finne noe nytt du ikke har prøvd. Kjøkkenet, samt drikkeserveringen, er åpen til kl. 00.30 hver tirsdag til lørdag.

Til tross for økende popularitet, og nokså begrenset antall seter, har jeg ennå til gode å ikke å finne en plass på Pjoltergeist.
Hvis du bestiller bord forplikter du deg til smaksmenyen. Det er en ikke-eksisterende meny hvor du får det kjøkkenet ønsker å servere deg. Vanligvis vil det være et 10-retters måltid med en eller to snacks, fire til fem forretter, en eller to hovedretter og en dessert. Prislappen er moderate 750 kroner per person. Med tanke på hvor generøse serveringene er og kvaliteten på hver tallerken, er dette en av Oslos beste ”value for money”-steder etter min mening.

Bare len deg tilbake og slapp av, mens Atli og de andre kokkene kommer med den ene slagkraftige retten etter den andre. Når det gjelder vin ber jeg dem alltid å servere meg det de anbefaler. Du får smake på vinen først og se om du liker den, men det er alltid høy kvalitet over produsentene. Alternativt kan du bare droppe innom og sitte i baren eller på et tilgjengelig bord. Det er det jeg vanligvis gjør. Bemerkelsesverdig nok pleier det alltid å være en ledig plass eller to.

Klassikere på Pjoltergeists barmeny som du må prøve er blant annet takoyaki – en japansk snack laget med blekksprut som er stekt i små deigballer. Toppet med bonitoflak, som er revne flak av tørket, fermentert og røkt tunfisk. Varmen fra takoyakiballene får de løvtynne bonitoflakene til å bevege seg som om de var levende. ”Pil-pil”- reker i olje og urter med dampet asiatisk brød til å dyppe i restene i er fantastisk deilig!

Sist men ikke minst steambun burger med kimchi av fermentert kål og en fritert ”burger” på dagens kjøtt; det kan være kylling, svin eller kalv.

Aymara
For et års tid siden inntok en bølge av peruanske restauranter Oslo. Anmeldere ga nærmest et inntrykk av at det hele bare var en hype. Hype eller ei, jeg kan i alle fall konstatere at Aymara fortsatt holder et særdeles høyt nivå, og at maten faktisk er bedre nå enn før. Aymara er ikke en dedikert peruansk restaurant, men et komplett latinamerikansk kjøkken. Maten representerer i hovedsak Peru, Chile, Argentina og Boliva. Kokkene blander ingredienser og retter fra alle disse landene, og stilen varierer fra husmannskost til gatemat og fine dining.

I tillegg benyttes mange råvarer fra lokale produsenter og presentasjonen har gjerne et nordisk preg. Med andre ord er maten her en slags fusion mellom latinamerikansk og skandinavisk. Ved et nylig besøk smakte jeg meg gjennom nesten hele menyen. Vi startet med cocktail og litt snacks i loungen før selve måltidet. Her fikk vi en klassisk pisco sour og en cocktail med morabær fra Amazonas.

Det er gøy å se at så mange steder i Oslo satser på gode cocktailmenyer.
Aymara er intet unntak og har en meny bestående av både klassiske cocktails og egenutviklede drinker med søramerikanske råvarer. Sammen med forfriskningene ble vi servert «cancha» som er frityrstekte maiskjerner. Sprø, salte, ristet og komplett umulig å ikke gafle nedpå. I tillegg bestilte vi husets tortillas med røkt rømme og løyrom, samt Aymaras egen variant av klippfiskboller med søtpotet og eplesalsa.

Det var så hyggelig i loungen at vi kunne sittet der hele kvelden, men beveget oss etter hvert over til bordet. Atmosfæren i restauranten er avslappet, og på veggene finner du detaljerte og fargerike malerier av kunstneren Chris Reddy, bedre kjent som ”Reddymade”. De mest spennende rettene på menyen ved dette besøket var «Tiradito Coreano» og «Papa ala Bosque». Den første var en ceviche på kveite med kimchi, mango, chili, ristede sesamfrø, granateple og wasabimajones.En godt balansert rett på alle måter – søt og syrlig, frisk og fet, myk og sprø. Når den sistnevnte retten kom på bordet var den største utfordringen at vi skulle dele den.

En spuma på mandelpotet med potetchips, sopp og revet trøffel duftet så deilig at jeg hadde lyst å spise alt selv. Jeg får svinge innom baren en kveld og bestille min egen. Aymara er uansett et sted det er lett å returnere til for stadig nye spennende smaksopplevelser.